Hadde vært veldig artig med en Stanley Cup igjen, Øyvind! Det kan høres ut som en god ide å dele turneringa litt opp, også med tanke på ryggen...
Ekstremt interessant. Pussig at eg nettopp ymta frampå om ein Stanley cup her ein dag. Eg finner forresten berre ein Stanley cup på WR. Har du resultat for begge turneringane, Schiøtt?
Jeg sitter dessverre ikke på de resultatene, nei. Statistikksystemet vi brukte var DOS-basert (som dere skjønner er dette noen år siden). Jan Vidar Jacobsen (fra Sarpsborg) laget oppsettet, og jeg må innrømme at jeg tviler på at han har beholdt dette i rundt 25 år. Kan høre med ham ved anledning. Dette var jo fra før opprettelsen av NBA, så det var intet sentralregister å sende inn resultatene til, for å si det på den måten.
Jeg har en plakett hjemme som beviser at jeg vant Patrick Division i sluttspillet den gangen (som New Jersey, dersom jeg husker rett), så jeg var rimelig fornøyd med både gjennomføring og resultat (og jeg tror jeg kun fikk tredje- eller fjerdeplass i divisjonen i grunnspillet, så et par "upsets" riktig vei må man være glad for). Jeg vant ikke Prince of Wales Trophy, og dermed heller ikke Stanley Cup, men utover dette er det helt blankt i forbindelse med hvordan det gikk resultatmessig.
Har sett litt på det, og det er mulig å sørge for at alle lag spiller riktig antall kamper mot alle andre lag (sammenliknet med en NHL-sesong) på "kun" 82 runder (seriekamper, altså). Da bør vi bruke rundt et døgn til sammen (inklusive maks 28 runder i sluttspillet, og med syv 40- til 60-minutters pauser innimellom). Om dette er løsningen vi bør gå for, er jeg litt mer usikker på. Dette er LENGE å spille bordhockey sammenhengende, selv om vi skulle dele det opp i to tolv-timers bolker. Tidligere har vi delt det opp slik at det spilles i den ekte kamprekkefølgen i løpet av inneværende NHL-sesong. Dette medfører at vi får et ujevnt antall kamper underveis (noe mange synes er sjarmerende, fordi det faktisk er slik i NHL), man får en god del pauser underveis (det blir da ingen fellespauser), folk har anledning til å se på kamper som er viktige for dem tabellmessig når man har pauser selv, og det vil være mulig å reparere eller sile ut spill som blir ødelagte underveis (slik at man til enhver tid spiller på de spillene som er i best mulig stand). Den enormt store ulempen: Ut fra årets NHL-sesong vil grunnserien da vare i 125 runder! Dersom man klarer 6 runder i timen, vil grunnserien vare i 20 timer og 50 minutter. Sluttspillet vil ta 2:40 til 4:40 oppå det igjen, noe som igjen betyr at vi bør belage oss på minimum 26 timer. Jeg ønsker at det skal være så autentisk som mulig, så jeg vil helst ha overtime/sudden death i alle seriekamper også, og da kan det hende at selv det tidsestimatet overstiges betraktelig. Jeg tror likevel jeg stemmer på den løsningen, også fordi det vil bli rimelig stressende for meg å oppdatere tabellene underveis, med mindre jeg får en del pauser. Men jeg kan selvfølgelig ofre meg og bare oppdatere tabeller (noe jeg for øvrig elsker; se f.eks. på min NHL-hjemmeside: www.nhlstats.net). Tanker/ideer?
Hei, kjære bordhockeyentusiaster! Jeg vet ikke om det er så mange av dere som husker meg, men jeg var rimelig aktiv på 90-tallet og var på det beste rangert som nummer åtte i landet. Jeg huskes nok kanskje likevel best som arrangør av en rekke turneringer, både i Fredrikstad og på Lørenskog, deriblant to fulle Stanley Cup-turneringer.
Dersom det hadde vært interesse for en slik turnering igjen, kan jeg stå for kampoppsett og gjennomføring. Turneringen må skje på Østlandet, da jeg er en trebarnsfar som bor i Bærum. Andre må stille med lokale og spill, og det eneste jeg ber om, er å få være med som mitt elskede Chicago Blackhawks. Man spiller rett og slett gjennom en hel NHL-sesong fra start til mål (inkl. Stanley Cup-sluttspillet). Vi trenger derfor 30 deltakere, 15 spill (pluss tilstrekkelig med reservedeler/-spillere) og tilstrekkelig med mat og drikke. De to foregående turneringene hadde henholdsvis 21 og 24 spillere, og de varte i 24 - 26 timer, og ja, vi spilte i strekk! Det er ikke uten grunn at dette kalles bordhockeyens maraton. Får man tilgang på lokaler i en hel helg, kan man med fordel dele opp turneringen over flere dager, slik at det også vil være mulig for yngre deltakere.
Jeg tviler sterkt på at mitt nåværende nivå holder i dag, men jeg får 82 sjanser til å snike inn en seier, så jeg gleder meg stort. Er det noen interesse for noe slikt? Med sine minimum 1 290 kamper (maksimum 1 335) vil dette, etter det jeg vet, bli verdens største bordhockeyturnering!
Refleksjonar etter Bergen Open frå bronsevinnar Trond Ove Gangsøy:
Jeg ble utfordret av Vegard Klippen, her på gjesteboken, til å skrive en kommentar rundt Bergensligaens elendige innsats på Nordnes. Jeg orket aldri å finne frem verken penn eller papir i novembermørket. Likevel vil jeg nå ta meg frihet til på det sterkeste å oppfordre samtlige av deltakerne i Bergen Open lørdag 5.mars 2016 om å skrive en tekst her på gjesteboken: Hvordan er DIN historie fra Bergen Open lørdag 5.mars 2016?
Min er slik:
I den grad en bordhockeykarriere kan sammenlignes med den greske nasjonalsangens 158 vers, følte jeg etter enorm fiasko på Bergensliga 25.februar at jeg hadde kommet minst til vers nummer 151. Det gikk mot slutten. Selvsagt hadde jeg tenkt å delta på supertorsdag uken etter – for den skulle jeg for enhver pris vinne. Imidlertid var det lite fristende å være med på Bergen Open et par dager deretter. Med havariet fra Nordnes Open friskt i minne, samt en rekke nedturer i lokal liga, var det mest lystbetont å være tilskuer lørdag 5.mars. Like fullt eksisterte ett moment som gjorde det uhyre vanskelig å stå over turneringen: Den skulle arrangeres kun 30 meter fra bygget der jeg har holdt til siden januar 2003. Ettersom jeg senest på Nordnes kritiserte valget av spillelokale kraftig, ville det være svært lite passende å trekke seg unna da det nå ble turnering i mitt umiddelbare nabolag. Så deltakelse ble det. ..Med blandet suksess i starten av munnspillet, kan man vel trygt si; etter å ha tapt mot Ewoud van Veen, hadde jeg høyst middelmådige 5-1-6, og kjente meg ikke trygg på å ende opp blant de 16 fremste.
Heldigvis klarte jeg å slå hardtsatsende Espen Eidsnes i min neste kamp, og startet derved en solid rekke på ti oppgjør med 8-1-1. Imidlertid medførte den svake åpningen at jeg ikke kom høyere enn åttendeplass i munnspillet. Hvilket betydde åttedelsfinale mot den største turneringsfavoritten, den allerede nevnte Espen Eidsnes – som da altså på sin side heller ikke hadde hatt noe optimalt munnspill.
Etter at Apeltuns stjerne returnerte fra Lambertseter som tapende finalist, har det aldri vært tvil om at han må inneha et svært høyt toppnivå; sluttspilltriumfer mot norgesmestrene Østrem og Aasheim taler for seg selv. Jeg var derfor meget usikker på Eidsnes’ kapasitet lørdag; det kunne være han – ved eventuelt å finne samme flyt som i Oslo – ville være helt ustoppelig på senterfinter. Strategien ble innledningsvis at jeg lot Eidsnes prøve å ta senterfinter (noe jeg hadde hatt stor suksess med i høstens første Bergensliga, da jeg også var enormt skeptisk til hva Eidsnes hadde inne etter en lang sommer med egentrening) – så mange han ønsket i første kamp. Da det var gått tre minutter uten at Eidsnes hadde fått til nevneverdig med dette spillemønsteret, skjønte jeg at han var «tømt for trumf» i den forstand at han fra sin «startside» av brettet ikke kom til å senke meg på senterfinter. Heldigvis ble dette bildet kombinert med at jeg fikk scoret noen mål uten å gå helt opp til maksimal intensitet fremover.
På 2-0 i kamper, gjør jeg min eneste grove feilvurdering i løpet av åttedelsfinalen: Jeg blir, inspirert av en egen (!) senterfintescoring fra andre kamp, for overmodig – og spiller inn til senter, for så (selvsagt) å bomme på senterfinte. Eidsnes kontrer direkte og tar føringen i tredje «sett»; jeg tror han ledet 3-1 på et tidspunkt. Jeg forstod da at intensiteten i angrep måtte opp til høyeste nivå, hvilket holdt til å snu femminutteren. 3-0. Nå MÅTTE turneringsfavoritten våkne, noe jeg sterkt fryktet han ville gjøre. I fjerde kamp var tempoet høyere enn før, og Eidsnes hentet inn min tidlige 3-1-ledelse. Da var han tilsynelatende på gang. Imidlertid gikk jeg raskt opp i både 4- og 5-3. Dette «settet» levde helt til jeg satte inn 7-4. Da skjønte jeg at Eidsnes var i ferd med å resignere. Ytterligere to scoringer fra min side ble det i en ellevill femminutter, og den klareste vinnerkandidaten var ute.
Neste motstander, Vegard Klippen, hadde jeg møtt i kun ett sluttspilloppgjør tidligere – på Jæren for omtrent et år siden. Den gang gikk jeg seirende ut, mye på grunn av at Vegard Klippen ikke fikk til noe som helst på senterfinter. Jeg ville prøve samme taktikk nå som da, ved å være passiv og forhåpentligvis oppleve at Klippen bommet på senterfinter. Hvilket fungerte godt i de to første kampene, men Klippen kom tilbake og var giftig fra høyreving i de to neste femminutterne.
På 2-2 i «sett» måtte jeg tenke litt gjennom tipsene jeg hadde fått fra Damespilleren og Fure i forkant av kvartfinalen. Det viste seg at rådene fra disse to, var uhyre viktige – ettersom jeg tok de to neste kampene utelukkende gjennom å følge innspillene fra nevnte duo. Det var forresten en betydelig opplevelse at både Klippen og Eidsnes underveis i henholdsvis kvart- og åttedelsfinale, direkte uttrykte frustrasjon over at de ikke fikk til noe – slik også Arve Oftedal gjorde da han, etter å ha slått ut Remmem, fullstendig møtte veggen mot Trygve Lie i NM-kvartfinalen 2008. Det er jo nettopp dette sluttspill handler om: Bryte ned motstanderen, for deretter selv å blomstre – som i den avsluttende 9-4-seieren mot Eidsnes.
Semifinalen mot Risa Fylling startet alt annet enn bra; en stillestående forsvarsstil, som hadde fungert mot Eidsnes og Klippen, bidro til klart tap i første dyst. Til tross for en noe mer konkurransedyktig prestasjon i neste femminutter, var jeg ikke i nærheten av å styre unna 0-2. Takket være ekstremt bra coaching fra Ewoud van Veen, klarte jeg imidlertid å vinne de to neste «settene», og taktikken før neste kamp føltes ufeilbarlig; jeg var helt sikker på at jeg ville avgjøre femte «sett» tidlig. Hvilket for så vidt hendte, ettersom jeg i alle fall gikk opp i en 3-0-ledelse ganske raskt. Stor takk til van Veen for å ha løftet meg fra 0-2 til en situasjon der jeg nå hadde to matchpucker. Under sudden death i sjette kamp, mener jeg å huske at jeg hadde en puck vandrende rundt inne i det røde nettet før den kom ut på brettet igjen. Ufattelig bittert.
Det går deretter mot tap 1-2 i sjuende kamp. Imidlertid presterer min høyreving på sitt absolutte toppnivå i de avsluttende sekundene. 2-2. En helt fantastisk følelse. Det er i slike øyeblikk man virkelig merker at en høyreskyffel kan heve livskvaliteten fra avgrunnen til himmels i løpet av et halvsekund. Nå var jeg sikker på triumf. Jeg så for meg å avgjøre på sudden death i sjuende kamp helt tilsvarende som mot Hjemås i Trondheim oktober 2007: Scoring første gang pucken kom til min høyreving. Det var nesten med vantro jeg nå måtte registrere at min første avslutning fra høyre i spilleforlengelsen, ikke gikk inn. Like etter var oppgjøret over.
Jeg har ikke vært så nær en semifinaleseier siden primo mars 2008, da jeg på et tidspunkt ledet 2-0 i løpet av sjuende kamp mot Remmem. Å være i nærheten av finale, er altså noe jeg får oppleve hvert åttende år. Dersom jeg med nåværende nederlag har entret vers 152, er det vel svært lite som tyder på at jeg noensinne når en NBA-finale.. Et moment som gjør semifinaletapet ekstra dystert, er at Andreas Røren ville blitt motstander i finalen. Hvilket etter mitt syn ville vært en helt spesiell begivenhet – ettersom vi har hatt mange harde kamper i Bergensligaen opp gjennom sesongene. Imidlertid er det i en slik situasjon viktig å huske på at det finnes spillere som har hatt det enda langt verre på grunn av en drømmefinale som røk; jeg har tenkt mang en gang på hvor ubeskrivelig bittert det må ha vært for Trygve Lie å miste finalemøtet med broren i NM 2008 som følge av å ha rotet bort 3-0-ledelse i kamper i semifinalen..
Uansett står det sentralt for meg å fokusere på at jeg tross alt svært sjelden tar meg til en semifinale i NBA-sammenheng, så bronse må naturligvis verdsettes høyt. Det var et minneverdig øyeblikk å motta pokal ved siden av Frank Tønnesen. Første turnering der jeg traff ham, var under NM på Pirsenteret i 2006. Vi utkjempet den gang en intens, men målløs dyst i A-mellomspillet. Ingen av oss klarte forresten å styre unna de tre nederste plassene den søndagen, så vi fortjente gjerne begge å havne i B året etter.
Mine 3 høydepunkt fra Bergen Open 2016:
* Fylling og Darkos heftige droppkrangel.
* Franks omvendtspjass på sudden i syvende kamp mot Fjermestad.
* Burgeren på Zupperia. Magisk.
1. Martin Lunden
Tipping frå hjarta, med realistisk plassering i parantes:
1. Espen Eidsnes: Heilt rå på senterfinter, og klarar sjølv utan coaching i verdsklasse frå venstrehandssenterfinteambasadør Holmin å spela variert og effektivt. (3)
2. Magnus Klippet Møter tempo- og senterfinteveggen i Apeltunekspressen (1)
3. Andreas Røret: Overraskar med semifinaleplass sjølv om bordhockeykarriera har gått i dass (7)
3. Hans Christian Lønnet: Spelar med tempo på høgrevingen og presisjon på venstrevingen, og legger endeleg aktivt inn til senter (6)
5. Martin Lundet: Klarer ikkje å visa at Sverige er best i Världet (8)
6. Vegard Klippet: Bergensligaens framtidige redningsmann taper mot klubbkompis Røret i kvartfinalen (3)
7. Trond Ove: Maktar ikkje få stabla stolane skikkeleg (9)
8. Vegard Flatøy: Enormt tempo og enorm duellstyrke, men HC klarar å omstilla seg i tide (8)
9. ARF: Sliter mot forsvarssterke Bergensliga-spelarar (5)
10. Øystein Klippet: Vert psyka ut av tempoet til Flatøy i 1/8-finalen (2)
Forhåndstips til Bergen Open (av en passe susete nattevakt):
Denne gangen tar Bergensligaen en solid revansj, og topper listen på hjemmebane.....=)
1. TO Gangsøy
2. E Eidsnes
3. M Klippen
3. V Klippen
5. M Lunden
6. E van Veen
7. HC Lønne
8. SA Fure
9. A Risa Fylling
10. Ø Klippen
1. Espen Eidsnes
2. Vegard Klippen
3. Magnus Klippen
3. Andreas Fjermestad
5. Øystein Klippen
6. Martin Lundén
7. Amund R Fylling
8. Ewoud Van Veen
9. Frank Tønnesen
10. Trond-Ove Gangsøy
Forhåndstipping Bergen Open:
1. Magnus Klippen - Er som vanlig helt suveren og vinner lett 4-0 mot dagens bursdagsbarn!
2. Martin Lunden - Vinner både kvart og Semi 4-0 men klarer ikkje slå Norges største talent for tiden!
3. Vegard Klippen - Er fornød med enn ny medalje i skapet, selv om det er litt bittert å tape 0-1 på sudden i syvende kamp mot mellomstemann klippen.
3. Amund Risa Fylling - Er ikke helt fornøyd med dagens innsats og klarte ikke overbevise Lunden, som mest sannsynlig er interessert i å hente han over til spjassinvaders. (?)
5. Espen Eidsnes - kommer på andreplass i munnspillet, møter riktignok en Vegard som ikke er helt i form, men taper likevell 2-4.
6. Hans Christian Lønne - Kommer enn plass høyere enn på Nornes open og er fornøyd selv om han tapte 0-4, mot Martin Lunden.
7. Øystein Klippen - ryker mot klubbkamerat Amund og synes han fortjente å vinne etter å tapt 3-4, går deretter å setter seg i ett hjørne med Trond Ove, og forteller han om hvor nær han var å komme videre. Nekter å gå på bankett og går å legger seg rett etter barne-TV.
8. Frank Tønnesen - har ikke sjangs mot Bordhockeyens svar på Martin Ødegaard, og taper 4-0, der han hadde enn målgjennomsnitt på 0,5 per kamp mens Magnus hadde enn enn gjennomsnitt på 7 mål per kamp. Fortsatt ett bra sluttplasering for den underrankete jærenspilleren.
9. Ewoud van Veen
10. Trond Ove Gangsøy
11. Gustav Brådland
12. Anne Grethe Gangsøy
13. Svein Arne Fure
14. Darko Mrdalj
15. Henning Tvedten
16. Vegard Faltøy
17. Tobias Risa Fylling
18. Lukas van Veen
19. Eivind Stølen
20. Martin Hatlebrekke